SHARE

Om hvordan Norges regjering aksepterer og beskytter Israels brutale vold og plyndring av 22 menneskerettighetsaktivister

Ship to Gaza Norway
11. oktober 2018

INNHOLD

Israelske overfallsmenn vs. Menneskerettighetsaktivister på MS Kårstein: Utenriksministeren stilte seg på overfallsmennenes

Om Israels ekstreme voldsbruk og Norges aksept av den

Hva skjedde da Israel kapret Kårstein med 22 ikkevoldsaktivister ombord?

Plyndringen – med påfølgende israelsk sjarmoffensiv

Det siste stykket inn til Ashdod. Ilandstigningen

Tyveriet av 114 kartonger med sårt tiltrengt sårbehandlingsmateriell

Svarer ikke på brev. Ingen initiativ til å innhente informasjon fra ofrene.

Tomme svar til Stortinget. Ber om overfallsmennenes versjon. Da er alt OK

Norges bløff i FN om «beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere»

Norges kampanje for å få et sete i Sikkerhetsrådet – en lojal støtte for Israel

A human rights defender means any person who, individually or in association with others, acts or seeks to act to promote, protect or strive for the protection and realization of human rights and fundamental freedoms, at the local, national, regional and international levels. They advocate, vindicate, enforce, protect and promote human rights….

The Treaty Bodies consider any interference, intimidation, abuse, threat, violence, reprisal or undue restrictions against human rights defenders as constituting violations of States parties’ obligations towards the realization of rights set out in the Treaties.

Fra Statement issued from a meeting initiated by the Special Rapporteur on human rights defenders

to mark the 20th anniversary of the UN Declaration on Human Rights Defenders. Geneva, 1 June 2018

Israelske overfallsmenn vs. Menneskerettighetsaktivister på MS Kårstein:

Utenriksministeren stilte seg på overfallsmennenes side

18. mai vedtok FNs menneskerettighetsråd UNHRC en kraftig fordømmelse av Israels brudd på internasjonal rett – brudd som hadde ført til mange døde og sårede sivile. I vedtaket ble det også krevd at Israel som okkupasjonsmakt straks og fullstendig skulle heve sin ulovlige innestenging av den okkuperte Gazastripen, og at det dreide seg om kollektiv avstraffelse av den palestinske sivilbefolkningen.

FNs høykommissær for menneskerettigheter, Zeid Ra’ad Al Hussein sa samme dag:

Israel, som en okkupasjonsmakt i henhold til internasjonal rett, er forpliktet til å beskytte Gazas befolkning og sikre deres velferd. Men de er i virkeligheten sperret inne i en giftig slum fra fødsel til død, ribbet for verdighet, umenneskeliggjort av israelske myndigheter til et punkt der det ser ut til at myndighetspersoner ikke en gang anser at disse mennene og kvinnene har en rett, så vel som all grunn til, å protestere.

I desember 2017 skrev den svenske Styrelsen för internationellt utvecklingssamarbete (SIDA) i sin «Humanitarian Crisis Analysis 2018»:

Det palestinske folk er fortsatt rammet av brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett og av mangel på beskyttelse. Bruddene på internasjonal humanitær rett inkluderer ti år med blokade av Gazastripen, restriksjoner på bevegelsesfriheten, og utbytting av naturressurser. Disse bruddene bidrar til forhold for den palestinske befolkningen preget av undertrykkelse, økende isolasjon, påtvunget flukt fra sine hjemsteder, i strid med Genevekonvensjonen.

Europarådets parlamentarikerforsamling vedtok 24. januar 2017 en resolusjon som påpekte:

The nine-year blockade of Gaza by both Israel and Egypt has subjected its population to collective punishment in contravention of international human rights and humanitarian law.

En rekke uttalelser fra internasjonale organisasjoner med betydelig kompetanse på folkerett er av lignende art, for eksempel i denne fellesuttalelsen 26. februar 2015 underskrevet av 30 internasjonale hjelpeorganisasjoner (blant annet Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Internasjonale Redd Barna og en rekke FN-organisasjoner:

Israel, som den okkuperende makt, er den som bærer hovedansvaret og som må oppfylle sine forpliktelser etter folkeretten. Spesielt må Israel oppheve blokaden fullstendig, i samsvar med retningslinjene i FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1860 (2009).

Denne situasjonen er utgangspunktet for at Ship to Gaza og våre venner i Freedom Flotilla Coalition sendte MS Kårstein under ekspedisjonsnavnet Al Awda (The Return) fra Norge til en rekke europeiske havner og med Gaza som mål. Vi ville styrke den internasjonale oppmerksomheten mot den katastrofale humanitære situasjonen i Gaza, kreve at den ulovlige blokaden skulle oppheves, og vise innbyggerne i Gaza at de ikke er glemt. Vi ville rette søkelyset mot den stadige israelske terroren mot fiskerne, og som svar på innstendige oppfordringer fra leger i Gaza ville vi bringe med oss en last med hardt tiltrengt medisinsk utstyr, som et lite men viktig bidrag til å avhjelpe skader og redde liv.

Når regjeringene ikke viser vilje eller kraft til å handle men tvert imot jatter med overgriperne, er det opp til vanlige folk å vise ansvar. Da Kårstein var midt i Middelhavet med kurs for Egypt, sendte mannskapet ut denne uttalelsen, som gir et inntrykk av engasjementet til dem om bord:

– Vi har nå seilt 5000 sjømil fra Bergen mot Gaza – med solidaritet og medisinsk utstyr. Moralen er høy ombord. Det er vanskelig å forstå hvordan politikerne våre kan sitte å se på hva som skjer når vi ser all den støtten fra vanlige mennesker som vil hjelpe andre vanlige mennesker. Folk som setter menneskerettigheter foran politiske beslutninger. Legg press på våre folkevalgte, få slutt på blokaden, og slipp oss igjennom! Hilsen fra skipet, 600 sjømil fra å bryte blokaden.

Om Israels ekstreme voldsbruk og Norges aksept av den

Kårstein/Al Awda nådde ikke fram til Gaza. Det ble altfor farlig og provoserende for den israelske staten da en liten 55 år gammel fredelig og sjarmerende norsk fiskebåt kom i 7 knops fart med retning mot Gaza, med litt sårt tiltrengt medisinsk utstyr og 22 freds- og menneskerettighetsaktivister fra 16 land om bord. Israel satte inn sine største krigsskip og minst to mindre kanonbåter samt fem-seks zodiac’er av RHIB-typen. I alt dreide det seg om 10-11 marinefartøyer, antakeligvis omkring en tredjedel av den israelske marinen. Med stor brutalitet ble båten kapret i internasjonalt farvann, lasten av medisinsk utstyr ble stjålet, og de 22 om bord ble plyndret for alt av verdisaker og det meste av personlige eiendeler, inkl. skipslegens bibel.

Israels blokade av Gaza er ulovlig. Men selv for lovlige sjøblokader gjelder det en regel om forholdsmessighet. Folkeretten krever at graden og omfanget av maktbruken skal være nødvendig og forholdsmessig. Dette gjelder både hvilke metoder som tas i bruk og omfanget av maktbruken. Det å slå folk helseløse, true med å henrette dem og plyndre dem for eiendeler er uansett i strid med internasjonal rett – unntatt for den norske regjeringen.

På en meget farlig måte går Norge nå i spissen for å skyve på folkerettens grenser for hva som skal aksepteres, spesielt i saker der Norges nære samarbeidspartner Israel er involvert. Norge arbeider for å få plass i FNs sikkerhetsråd. Det burde være et sikkert valg for Trump og Netanyahu: En lojal medspiller uten mot og ryggrad er akkurat det som trengs.

På Utenriksdepartementets nettsider står det:

Beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere er en hovedprioritering i Norges menneske-rettighetspolitikk…..Målet er at arbeidet for å fremme og verne om menneskerettigheter verden over skal kunne utføres uten hindringer og trusler mot liv og helse for menneske-rettighetsforkjempere og deres familier.

Av erfaring kan vi fortelle at dette ikke gjelder dem som kjemper for menneskerettighetene til mennesker som tråkkes på av den norske statens venner og allierte, f.eks. av Israel. Et voldsinferno med trusler om henrettelse som soldatene nesten lyktes med, omfattende plyndring av alle om bord, og tyveri av båt og last gjorde ikke i det hele tatt inntrykk på Norges utenriksminister. Tvert imot ble det møtt med en enestående arroganse, brev er gjennomgående ubesvart, formelle skriftlige spørsmål i Stortinget er blitt møtt med innholdstomme svar, ingen antydning til protest er blitt ytret. Utenriksministeren har bare vært opptatt av å få Israels versjon, og den har hun tydeligvis lagt til grunn, samtidig som den er blitt holdt hemmelig. Det var overfallsmennene og deres sjefer som hun var interessert i å høre på. Til slutt krevde vi å få et møte med Utenriksdepartementets politiske ledelse, og vi møtte en statssekretær som i det minste var nødt til å sitte og lytte til norske sjøfolk og menneskerettsaktivister om det de hadde opplevd, to og en halv måned etter at det skjedde.

Hva skjedde da Israel kapret Kårstein med 22 ikkevoldsaktivister ombord?

Det er viktig å dele erfaringene fra Israels kapring 29. juli av norske MS Kårstein, som på denne turen gikk under navnet Al Awda – The Return. Navnet knyttet an til fredags-demonstrasjonene i Gaza og kravet om at flyktningene, flertallet av Gazas innbyggere, skal få vende tilbake til de områdene som deres familier ble drevet ut av for 70 år siden. Erfaringene fra kapringen av denne båten forteller mye om hva slags stat Israel er, om hvor brutal og moralsk avstumpet Israels hær er, og om den norske statens vilje til å godta og forsvare Israels brudd på menneskerettigheter og internasjonal rett.

Vi starter med beretningen til styrmannen, svenske Charlie Andreasson:

– Bordingen var voldsom og effektiv. En mengde tungt bevæpnede soldater, kledd i hvite klær og hvite ansiktsmasker, stormet om bord og var etter bare et titalls sekunder fremme ved meg der jeg prøvde å blokkere døren til styrehuset med kroppen min. Elektrosjokkpistolene smatret da de ble trykket mot kroppen min, mot bein og armer, hjertet, hals, ansikt og hode, der de etterlot brannsår. Hodet mitt var fylt av smerte og en svart-hvitt spraking. Jeg ble presset ned på dekk, truslene haglet, og en soldat bandt strips rundt håndleddene mine. Soldatens hender ristet av adrenalin, avsky og hat.

Jeg ble ført til akterdekket der de fleste av de 21 kameratene mine satt fanget. Den meningsløse mishandlingen av skipperen hadde allerede begynt, og han fikk beskjed om at han skulle henrettes. Og mens vi satt der time etter time, skrøt befalet av hvordan de akkurat da massakrerte palestinere langs grensen til Gaza, hvordan de skaper martyrer av barns blod.

Slik er det å være palestiner. For en stund var vi utsatt for nesten samme vold og hat som dem.

Båten ble første gang kalt opp av israelsk marine omtrent 53 nautiske mil fra Gaza, i internasjonalt farvann utenfor Egypt. Den hadde da tilbakelagt mer enn 9000 kilometer fra utgangspunktet Bergen og besøkt 23 europeiske havner, der den hadde spredd informasjon og aktivisme til titusener av mennesker. Mikkel, SV-politiker fra Bergen, egentlig dansk statsborger, var påmønstret som dekksgutt. Han sto i styrehuset sammen med kapteinen og besvarte anropet:

– We are a Norwegian vessel, travelling under the Norwegian flag. We are in international waters, enjoying the right of innocent passage. The Israeli navy has no jurisdiction in international waters. We are travelling under the protection of international law and maritime law. We have no business with the Israeli navy. We have no intention of entering Israeli waters.

Svaret gjorde ikke inntrykk på den israelske stemmen. Det var den vanlige kanal 16 på VHF-radioen som ble benyttet. Israeleren ville bytte til kanal 72, slik at skip i nærheten ikke skulle kunne følge med i hva som skjedde. Mikkel insisterte på å fortsette på kanal 16. Vi hadde ikke noe å skjule. Det var israelernes handlinger som ikke tålte dagens lys. Stemmen kom med stadig nye spørsmål om båten, om kursen, om menneskene om bord, men han spurte aldri om å få inspisere båt og last. Derimot kom det påstander om at Kårstein var i ferd med å ta seg ulovlig inn i israelsk farvann, noe som selvsagt var rent sludder.

For Israel er det alltid viktig å hindre at andre versjoner enn den offisielle israelske kommer ut. Derfor pleier de å sette båtenes kontaktmulighet med omverdenen ut av spill. Da både mobiltelefoner og satellitt-telefoner plutselig sluttet å virke, var det klart at angrepet var nær forestående. Tre relativt store fartøyer – i hvert fall i forhold til vår fiskebåt, samt noen kanonbåter og flere zodiac’er nærmet seg raskt bakfra. 43 nautiske mil fra Gaza – fortsatt i internasjonalt farvann utenfor Egypt – satte de inn angrepet.

Alle 22 om bord i Kårstein hadde tatt på seg redningsvester, som også var vern mot elektrosjokkpistoler, såkalte «tasere». Alle plasserte seg i samsvar med en innøvd plan. Det hadde blitt avholdt et to-dagers seminar i ikke-voldsmotstand i Palermo, og på hele overfarten derfra hadde det vært daglig trening i hvordan folk skulle opptre. De som det var spesielt viktig å verne mot vold, bl.a. av medisinske årsaker, ble plassert ved det store benkebordet som sto oppe på akterdekket, der de satt under ledelse av Gerd, norsk idrettsprofessor. De andre sto arm-i-arm i ulike posisjoner for å forsinke atkomsten til styrehuset. Det var viktig å sikre det så lenge som mulig, blant annet for å prøve å få filmet angrepet.

Kokk og altmuligmann Jan Petter forteller:

– Det gikk ikke mange sekundene før de første soldatene stormet opp leideren. Alle var maskerte og viftet med maskinpistoler og andre våpen. Noen løp akterover, mens andre kom mot oss. Sarah, Joe og Jørgen (kokk om bord) prøvde desperat å holde dem tilbake. Soldatene både sparket, slo og brukte slagvåpen. De tre ble etter hvert presset ned på dekket, det hjalp ikke at Sarah og Emilie hylte og prøvde å holde tasere unna kroppen. De to unngikk heldigvis å bli skutt, men Sarah måtte liggende på dekk slippe soldatene forbi. Jørgen forsøkte å reise seg da jeg observerte at en soldat puttet taseren sin innunder vesten hans, og Jørgen gikk i dekket igjen med et brak. Han og Joe ble dratt til side, mens Sarah, som slett ikke var noen lettvekter ble regelrett løftet opp og kastet til side.

Turen var kommet til oss, og to soldater angrep Emilie som fortsatt hylte desperat mens hun forsvarte seg etter beste evne. Hun klarte å unngå å bli skutt med taser, men hun ble etter hvert også regelrett slått ned og kastet til side. To soldater stormet forover med maskinpistolene i skytestilling og klarte å passere oss. Yonatan og jeg stod foreløpig fast og forsøkte å hindre flere i å passere, men ble tvunget ned i knestående et par-tre ganger.

Mens dette foregikk registrerte jeg et voldsomt spetakkel ved styrehuset der soldatene forsøkte å fjerne Charlie og Mike fra døra. De ble stadig skutt ned med taser, men reiste seg opp igjen etter noen sekunder og holdt stand. Det var roping og skråling, et inferno i slag og spark. Yonatan og jeg hadde kjempende soldater både bak og foran oss, og mer motstand var etter hvert nytteløst. To soldater dyttet Yonatan akterover, da jeg i øyekroken får se en soldat komme mot meg i stor fart. Han langer ut et spark mot kneet mitt med en stor militærstøvel, men jeg får vridd meg unna og fikk litt hjelp av båten som la seg over. Han bommer og sparker nesten hull i vanntanken. Samtidig la jeg merke til at soldater satt til skrevs over Mike og Charlie og «etterbehandla» dem ved å skyte dem gjentatte ganger med tasere, både i kropp, ansikt og hode. Mike silblødde i ansiktet.

Med Mike og Charlie mer eller mindre bevisstløse var veien klar til styrehuset. Døra inn til styrehuset var stengt med en hengelås, som soldatene klipte over. Dermed var de inne i styrehuset, og Mikkel og båtens kaptein Herman kunne ikke hindre at soldatene tok kontroll over båten. Mikkel og Herman overga seg med hendene i været. De ble ført til akterdekket, der de fleste nå var samlet. Jan Petter forteller videre:

– Etter at bordingen var over, ble både Mike, Charlie, Herman og Mikkel ført bak til oss på akterdekket. Mike var stripsa veldig stramt. Vi ba om at stripsene ble fjerna, men det skjedde ikke før samtlige av oss unisont begynte å rope og bråke. Mike var tydeligvis helt i ørska, blodig i ansiktet og fikk tilsyn av skipslegen, dr. Swee Ang, og den israelske militærlegen. Charlie var noe bedre, men virket litt omtåka og reagerte ikke på at jeg snakket til ham. Kokken Jørgen var i sjokk. Etter kort tid kom de og hentet kaptein Herman og brakte ham til styrehuset. De ville ha ham til å starte maskinen igjen etter at han hadde stoppet den da soldatene kom.

Kapteinen ante hva som var i gjære. Han ville ha noen til å følge seg og være vitne til hva som skjedde. Skipslegen dr. Swee Ang meldte seg. Hun er en meget anerkjent lege, 70 år gammel, født i Malaysia, men britisk statsborger i mer enn 30 år. I dag er hun tilknyttet St. Bartholomew’s Hospital i London, og hun har omfattende erfaring fra katastrofe- og krigsområder, bl.a. for FN i Gaza og WHO på Vestbredden. I 1995 utga hun boka War Surgery sammen med de norske legene Erik Fosse og Hans Husum. Hun er en liten og vever dame som soldatene kastet rundt i løpet av kapringen, slik at hun pådro seg to ribbeinsbrudd. Hun forteller:

– De israelske soldatene ville ta Herman fram til styrehuset. Han spurte om noen ville følge ham, og jeg meldte meg. Men da vi nærmet oss styrehuset, ble jeg dyttet vekk, og Herman ble tvunget inn i styrehuset alene. Divina, svensk sanger og fredsaktivist, hadde i mellomtiden kommet seg fri fra akterdekket og gikk forover for å se gjennom vinduet inn til styrehuset. Plutselig begynte hun å rope fortvilt «Stopp, stopp! De slår Herman, de skader ham!». Vi kunne ikke se hva Divina så, men vi skjønte at det var noe veldig opprørende. Senere, da Divina og jeg delte fengselscelle, fortalte hun meg at de kastet Herman mot veggen i styrehuset og slo ham i brystet. Divina ble fjernet med makt, og nakken hennes ble vridd av soldatene som tok henne tilbake til akterdekket. Jeg også ble dyttet akterover.

I sin beretning går Mikkel fra Bergen, mer i detalj:

– Kapteinen ble banket opp, slått og skallet. De dunket hodet hans mot instrumentene. Og de truet med å henrette ham. Jeg fikk min del også, en albue her og et kne der. Men ingenting i forhold til kapteinen og aktivistene på dekk. Og det vi opplevde, er jo heller ingenting mot hva palestinerne opplever hver dag.

Herman prøvde å få soldatene til å forstå at båten nå var innrettet sånn at motoren ikke kunne startes fra broen. Maskinisten måtte starte den i maskinrommet. Maskinisten, Arne Birger, var på vei opp fra maskinrommet, og han forteller:

– På toppen av leideren krevde en soldat å få passet mitt. Etter at han hadde fått det, forlangte han klokka mi. Jeg ga den til ham, han puttet den i lomma og jeg så aldri mer til den klokka. Så ble jeg fulgt til styrehuset. Der var kapteinen og noen soldater. Soldatene var veldig aggressive, fordi kapteinen ikke kunne starte motoren. Jeg fikk ordre om å gjøre det, men jeg svarte at det var noe galt, slik at motoren ikke kunne startes fra broen. En av soldatene slo meg i ansiktet og truet meg: – Du skal få se at vi er like brutale som du leser om i media. Den andre slo kapteinen to ganger i magen og skrek til meg: – Hvis du ikke starter den forbanna motoren, skal kapteinen din få svi kraftig for det!

Arne Birger fortsetter:

– Jeg så bort på Herman. Han hadde åpenbart store smerter, var helt hvit i ansiktet, så bare tomt ut i lufta og sa ikke noe. Selvsagt kunne jeg ikke la dem fortsette å slå Herman, så sammen med et par soldater gikk jeg ned i maskinrommet og startet motoren. Men etterpå fikk jeg vite at de likevel hadde fortsatt å slå løs på Herman.

Da båten var i gang, førte soldatene Herman tilbake til akterdekket, der det aller bakerst var en gummimadrass som fungerte som skipslegens «medical desk». Skipslegen forteller:

– Jeg så på Herman og så at han hadde store smerter. Han var stille men ved bevissthet. Pusten var hikstende og svak. Den israelske militærlegen prøvde å overtale ham til å ta noe medisin mot smertene, men Herman nektet. Den israelske legen forklarte meg at det ikke var hærens medisin men fra hans personlige medisinbeholdning. Han ga meg en liten brun glassflaske så jeg kunne sjekke den selv. Jeg fant ut at det var et flytende morfinpreparat. Jeg ba Herman om å ta det, og han tok noen dråper. Han ble brakt over på en madrass helt akter. Folk rundt ham passet på ham, og han sovnet. Jeg så at han pustet bedre.

Herman forteller selv at før han sovnet, følte han en underlig lettelse:

– Nå kan jeg slappe av. De har tatt kommandoen over båten. Alle er i live. Sikkerheten videre kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg har gjort det jeg skulle gjøre.

Det var to sjefer på båten: Kapteinen var den maritime sjefen, med ansvar for båten, mannskapet og sikkerheten til alle om bord. I tillegg var det en båtleder fra Freedom Flotilla Coalition (FFC), med det politiske ansvaret: Å holde kontakten med de lokale aktivistene i alle havnene, få i stand arrangementer, sørge for appeller og deltakelse i møter og demonstrasjoner, ha kontakten med journalister, med lokale, nasjonale og internasjonale medier og sosiale medier. Båtleder var Zohar Chamberlain Regev, israelsk statsborger av jødisk familie, født og oppvekst i Kibbutz Kfar Hahoresh nær Nasaret. Hun er nå bosatt i Spania, og hun har gjennom mange år viet sitt liv til solidaritetsarbeid med palestinerne.

– Først og fremst som medmenneske, men også som en israeler av jødisk ætt, er jeg forferdet over hva Israel gjør i Palestina generelt og Gaza spesielt. Vi er alltid blitt fortalt «Hvordan kunne verden være tause under Holocaust?». Nå vet vi det. Vi må stå sammen med våre palestinske søstre og brødre i Gaza for å redde vår egen medmenneskelighet.

Hun kom om bord i Kristiansand, og derfra var hun med båten i tre måneder, hele veien til den ble kapret og ført til Ashdod. Samarbeidet mellom henne og kapteinen var selvsagt veldig viktig. Det var preget av gjensidig respekt; ikke alltid enige men med evne til å finne felles løsninger. Det var en helt avgjørende suksessfaktor.

Kapteinen, Herman, er 28 år gammel. Han er faktisk en av dem med mest omfattende erfaring fra disse solidaritetsbåtene. Han sto på broen på svensk-norske Estelle under finsk flagg i 2012 og på svensk-norske Marianne under svensk flagg i 2015. Han har omfattende erfaring med spesielt krevende situasjoner. Som 14 år gammel sjøspeider var han om bord på seilskuta Mohawk II da den ble rent i senk utenfor Nederland og sank på 2-3 minutter. Han spilte en sentral rolle for å få ut alle om bord på rekordtid. Ingen druknet, alle klarte seg.

Plyndringen – med påfølgende israelsk sjarmoffensiv

I tillegg til den omfattende voldsbruken var det også et annet trekk som var veldig framtredende: Plyndringen.

Jan Petter forteller:

– Vi måtte etter hvert reise oss opp og stille på geledd og fikk beskjed om å tømme lommene våre. Jeg holdt fram pass og lommebok med høyre hånd, men soldaten var mest interessert i den venstre hånda. Han studerte billigklokka til en femtilapp fra Thailand, slapp hånda og tok lommebok og pass. Deretter ble jeg lommeundersøkt og fikk kjeft fordi jeg ikke hadde tatt fram leppepomade og tre tannpirkere i tre. Jeg prøvde å beholde tannpirkerne, men den gang ei. Så var det naboens tur. Samme prosedyre, men der forsvant et armbåndsur til over 20 000 kroner rett ned i lomma på ei soldatbukse. I fengselet oppdaget vi at bare Larry og jeg hadde fått beholde klokkene. Larry hadde et gammelt treskeverk som ikke var verdig til å pryde en modig soldats hånd. I fengselet på flyplassen oppdaget Gerd plutselig at hennes klokke lå i en plastpose der. Hun tok klokka med. Den var ganske verdiløs og neppe interessant for dem.

Styrmannen, Charlie, beskriver det slik:

– Så begynte plyndringen, helt åpent og usjenert. Nå i dette øyeblikk pryder sikkert klokka mi håndleddet til en soldat i det som med en helt grotesk frekkhet kaller seg verdens mest moralske armé. Lommeboka mi får jeg aldri se igjen. Kontantene er vekslet fra svenske og norske kroner til shekel i et eller annet vekslingskontor som ikke stiller noen spørsmål. Kredittkortene mine, sertifikatet mitt og alt annet som lå i lommeboka er borte for godt. Og plyndringen stoppet ikke der. Vesken med eiendelene mine pakket jeg mens to soldater så på. Den fant jeg igjen på land, slengt i en haug med andres eiendeler på asfalten, voktet av politi. Jeg oppdaget snart at mye var borte og påpekte det til politifolkene. Da jeg krevde å få eiendelene mine tilbake, ble jeg straks påført håndjern og fotlenke og slengt inn i en fangetransportbil. Å plyndre er helt vanlig, men å påpeke det regnes som en provokasjon av dem som i årtier har vent seg til å kunne gjøre sånt uten at det får noen følger. Det er sånn det må være å være palestiner, fratatt alle rettigheter, plyndret for alt. Verdens mest umoralske armé. Verdens mest umoralske politi.

Charlie var i Gaza da Israel angrep i 2014 under det som de kalte Operation Protective Edge. Han har sett plyndring før.

– Jeg burde ikke ha blitt forbauset nå. Da de israelske soldatene trakk seg ut igjen i august 2014 etter Operation Protective Edge, var jeg inne i flere av de husene som hadde vært okkupert av okkupasjonsmaktens soldater. Jeg dokumenterte vandaliseringen, hvordan alt, absolutt alt, var blitt ødelagt. Hatbudskap var sprayet på veggene, gulv var brutt opp, møbler knust. Alt av verdi som det ikke hadde vært mulig å ta med seg, var ødelagt med vilje. Tømte smykkeskrin lå der som bevis på den stadige plyndringen, noe jeg også fikk bekreftet av en FN-tjenestemann. Slik er det å være palestiner, utsatt for en okkupasjonsmakt som anser seg å ha rett til å utføre hva som helst av forbrytelser. Å bli fornedret av dem som påstår seg å være utvalgte.

Mikkel fra Bergen hadde klart å berge det norske skipsflagget, etter at de israelske soldatene hadde firt det og tråkket på det. Men det var også det eneste han fikk med seg hjem igjen. Han kom helt ribbet – også uten brillene som han er helt avhengig av. Men flagget ble altså reddet!

Skipslegen oppdaget omfanget av plyndringen da hun kom på land:

– På bakken ved siden av en politibil var det en haug med ryggsekker og kofferter. Jeg fant mine og oppdaget til min forskrekkelse at de hadde brutt seg inn i min bagasje og tatt nesten alt jeg hadde – alle klærne, både rene og skitne, kameraet mitt, en mobiltelefon, bøkene mine, Bibelen min, alle medisinene som jeg hadde tatt med til deltakerne og meg selv, toalettsakene mine. Kofferten var delvis slått i stykker. Også ryggsekken var helt tom. Jeg fikk tilbake to esker som var tomme med unntak av to store T-skjorter i mannsstørrelse, som åpenbart tilhørte noen andre….. Det var et sjokk, for jeg ventet virkelig ikke at den israelske hæren var simple tyver på toppen av det hele.

Israel har et meget godt utbygd propagandaapparat, og soldatene hadde kameraer på kroppen slik at folkene om bord ble filmet hele tiden. Derfor var det viktig å hindre at det ble episoder som kunne redigeres til å gi et falskt bilde av hva som skjedde. Under det israelske angrepet på Freedom Flotillas store tyrkiske passasjerbåt Mavi Marmara i 2010 kastet de israelske angrepsbåtene sjokkgranater opp på Mavi Marmara. En rask passasjer kastet øyeblikkelig en av granatene tilbake. Det hele ble videofilmet fra Mavi Marmara, men Israel konfiskerte alle filmer. Israelske myndigheter presenterte deretter en propagandaversjon der de kuttet vekk at granatene kom fra de israelske båtene og bare viste returen fra Mavi Marmara til den israelske båten, med en rød ring rundt granaten. Slik «dokumenterte» de at aktivistene på Mavi Marmara angrep den israelske båten med sjokkgranater. Opplegget deres for Kårstein var at de etter de brutale og ekstremt voldelige angrepene på folkene om bord, skulle arrangere en scene som egnet seg for videovisning senere. Jan Petter forteller:

– Etter en stund kom noen soldater med en kasse med påsmurte bagetter. Jeg sparket kassa unna. De kom også med vannflasker og en kasse med pærer som vi aldri rørte. Vi hadde vår egen mat og drikke, selv om dette etter hvert ble tatt ifra oss. Vi var klar over at vi ble filmet hvert sekund, og at disse filmene kunne bli brukt i propagandamessig øyemed: «Vi hadde en koselig stund på akterdekket mens våre vennlige verter spanderte mat, frukt og drikke». Det hadde skjedd med andre båter.

Skipslegen forteller det samme, og hun fortsetter:

– Kokken vår, Jørgen, hadde allerede laget deilige brownies med nøtter og sjokolade, fulle av protein og kalorier, innpakket i tinnfolie slik at vi hadde noe å spise etter at vi ble tatt til fange. Vi visste at det kom til å bli en lang dag og natt. Jørgen kalte det «mat på reisen». Dessverre, da jeg trengte den mest tok israelerne maten min og kastet den vekk. De fortalte meg «Det er forbudt».

Det siste stykket inn til Ashdod. Ilandstigningen

Alle om bord var klar over at de sannsynligvis ville bli spredt på ulike celler og deretter sendt hjem til ulike land. Skipslegen forteller:

– Da vi nærmet oss Israel, foreslo Zohar, båtlederen vår, at vi skulle si farvel til hverandre. Vi var vel omtrent 2-3 timer fra Ashdod. Vi takket båtlederen, kapteinen vår, mannskapet, den kjære kokken vår, og oppmuntret hverandre til å fortsette å gjøre alt vi kunne for at Gaza skulle bli fritt og at palestinerne skulle få sin rett. Kapteinen vår, Herman, klarte nå å sitte oppreist, og han holdt en veldig rørende tale. Noen av oss gråt.

Det tok 8-10 timer før båten nådde havnebyen Ashdod. Skipslegen forteller videre:

– Vi visste at i Ashdod ville det være israelske media og filmteam. Vi ville ikke komme inn til Ashdod som mennesker som hadde mistet håpet fordi vi var tatt til fange. Så det siste stykket inn til Ashdod ropte vi taktfast «Free, free Palestine». Mike Treen er fagforeningsleder fra New Zealand. Han hadde kommet såpass til hektene etter elektrosjokkbehandlingen at han var i stand til å lede an i ropingen med sin kraftige stemme.

Det skulle han ikke få gjøre ustraffet. Ropene gjorde det umulig å bruke ilandføringen i israelsk propaganda. Soldatene satte opp en bratt gangvei fra båten og ned på kaia. Mike ble beordret til å gå først. To av soldatene tok rennefart og kastet Mike tull i tull nedover. De var rasende på ham. I tillegg til de skadene som han hadde i ansiktet etter behandlingen på båten, fikk han nå ribbeinsbrudd og brudd i en fot.

Jan Petter fortsetter beretningen om da de skulle gå i land i Ashdod:

– Etter Mike ble kaptein Herman og maskinist Arne Birger utsatt for samme behandling, de skulle også ha ekstra straff. Men begge klarte å holde seg på beina. Fjerdemann var Larry. Han gikk kant i kant nedover og ble liggende på kaia mens blodet strømmet fra den ene foten. Han hadde også sterke smerter i brystet og ble etter hvert kjørt til hospital, der det ble registrert brist i sidebeina men ikke brudd. Seinere på cella viste det seg at urinen ikke kom normalt ut, og han måtte igjen på hospital for å få lagt ut slange og pose. Hadde han fått innvendige skader? Det hører med til historia at det tok 8-9 timer før han ble kjørt til lege, først etter at vi i timevis hadde laget et helsikes bråk fra cellene våre. Etter episoden med Larry grep en offiser fra land inn, og vi andre kunne gå normalt i land.

Larry tilhører Ts’elxwéyeqw-stammen og bor i Soowahlie, en del av Stó:lō  Nation, som er en urfolksnasjon i det som nå er British Columbia i Canada. Han ser paralleller mellom sitt folks historie og det som skjer med palestinerne. I 1864 ble indianerreservatet Soowahlie opprettet og Larrys forfedre fikk løfter som siden er blitt systematisk brutt. Nå lever de på en liten bit av det som var et stort område med store naturressurser. Nesten alt er blitt stjålet fra dem.

Da de kom i land, gjennomgikk de 22 fra Kårstein en svært kaotisk registrering, og plyndringen ble fullført. Opplevelsene i Ashdod og i Givon-fengselet er en historie for seg, med fysisk og psykisk plaging av til dels alvorlig art. Samtidig er det klart at behandlingen av disse 22 var vesentlig bedre enn det som palestinske fanger blir offer for. Her var det mennesker fra en rekke ulike land der hjemlige medier og støttespillere rettet verdens søkelys mot det som skjedde. Verdens medier er på ingen måte opptatt av hva som skjer med palestinere i israelske fengsler. Israel har etter hvert forstått at jo lenger de holder på de internasjonale fangene, jo større internasjonal oppmerksomhet blir rettet mot den politikken Israel fører overfor palestinerne generelt og Gaza spesielt. Derfor er det om å gjøre å få sendt dem ut så fort som mulig. Etter få dager ble folk fra Al Awda/Kårstein sendt hjem. På en rekke forskjellige flyplasser rundt i verden landet de – i de fleste tilfellene ribbet for eiendeler.

Tyveriet av 114 kartonger med sårt tiltrengt sårbehandlingsmateriell

Etter hvert kom det fram at den mest alvorlige plyndringen ikke gjaldt eiendelene til folkene på Kårstein/Al Awda. Den gjaldt Israels tyveri av lasten som Kårstein/Al Awda og den svenske seilbåten Freedom førte: 114 kartonger med sårbehandlingsmateriell som det er desperat mangel på i Gaza.

Allerede 2. august presenterte Israels norske propagandister i organisasjonen med det misvisende navnet Med Israel for Fred (MIFF) ferske nyheter fra israelske myndigheter, med tilhørende bilde:

«Gaza-skipet … handlet aldri om humanitær hjelp til befolkningen på Gaza-stripen. Da israelske myndigheter tømte skipet fant de 18 mindre kasser som fikk plass på én pall». MIFF kunne også fortelle at «Etter kontroll har israelske myndigheter overført varene til Gaza».

Sannheten er at det før avreise fra Italia ble kjøpt inn medisinsk utstyr, hovedsakelig sårbehandlings-materiell, for 13 000 euro. Det kan dokumenteres at de to båtene førte en last på 114 kartonger, dvs. at Israel etter få dager i Ashdod havn hadde stjålet 96 store kartonger med sårbehandlingsmateriell. Heller ikke de 18 kartongene som ble vist på Israels propagandabilde, har det vært mulig å spore i Gaza. Israel har altså stjålet 114 kartonger med sårbehandlingsmateriell, som det var desperat behov for, fordi Israel gjennom sin blokade i årevis har hindret at tilstrekkelige mengder av medisinsk utstyr kommer inn i Gaza.

Selvsagt trodde ikke vi at 114 kartonger sårbehandlingsutstyr kunne monne så mye for de nesten 2 millioner mennesker som er innesperret i Gaza. Men det ville ha kunnet bidra til å helbrede en del skader og kanskje redde noen liv. Det er verd å merke seg latterliggjøringen av de små Gaza-båtenes last. Selv om det bare hadde vært de 18 kartongene, ville det ha kunnet redde noen liv. Men palestinske liv betyr lite for Israel og «Israel-vennene» i Norge.

Svarer ikke på brev. Ingen initiativ til å innhente informasjon fra ofrene.

Tomme svar til Stortinget. Ber om overfallsmennenes versjon. Da er alt OK

Etter kapringen av norske Kårstein/Al Awda og svenske Freedom skrev Ship to Gaza Norway 30. juli til utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide. Ship to Gaza Sweden skrev til utenriksminister Margot Wallström. Svenske Ship to Gaza fikk svar fra sin utenriksminister ganske umiddelbart. Margot Wallström skrev blant annet:

Sverige värnar principen om havets frihet och rätten till sjöfart. Regeringen har varit i kontakt med israeliska myndigheter rörande Ship to Gaza och har framfört att agerandet av de israeliska myndigheterna i förhållande till det svenskflaggade fartyget Freedom och personerna om bord saknar stöd i folkrätten. Regeringen har också begärt att fartyget, dess last och personerna som befann sig om bord släpps fria.

Kontrasten til den norske utenriksministeren er skarp. Hun svarte aldri på brevet fra Ship to Gaza Norway. Hun svarte heller ikke på de fire neste brevene, som etterlyste reaksjoner fra norske myndigheter overfor Israel. Hun har fått fire spørsmål i Stortinget om saken, to fra Audun Lysbakken og to fra Bjørnar Moxnes. Slike skriftlige spørsmål innsendt i henhold til Stortingets spørreordning har hun plikt til å svare på. På det første spørsmålet fra Audun Lysbakken svarte hun at hun hadde bedt israelske myndigheter om å «klargjøre hendelsesforløpet» og «på hvilket grunnlag de mente seg berettiget til å gripe inn overfor fartøyet». Hun fortalte også at hun under sitt besøk i Israel hos statsminister Netanyahu m.fl. «tok opp meldingene fra mannskapet om overdreven maktbruk». Ingen antydning til protest, ingen kritikk, bare at hun ba overfallsmennenes leder om å få hans versjon av saken.

14. august besvarte hun det neste spørsmålet som Audun Lysbakken hadde sendt inn. Hun gjentok nøyaktig det samme som hun hadde svart på det første spørsmålet. I tillegg kunne hun fortelle at hun samme dag hadde «mottatt svar fra israelske myndigheter på vår anmodning. I dette svaret redegjør israelske myndigheter for sin versjon av hendelsesforløpet rundt oppbringingen av Kårstein». Utenriksdepartementet hemmeligholder svaret og alle nektes innsyn. Det er vel ikke så dristig å anta at Israel ikke skriver ett ord om plyndringen, og at de skriver at voldsbruken bare var det som var helt nødvendig. Utenriksministeren var tydeligvis vel fornøyd med den israelske versjonen, for hun har ikke gjort noe som helst i retning av en offentlig kritikk eller protest. Hun gjorde jo heller ikke noe før hun fikk Israels versjon. Signalet til Israel og til omverdenen er: Israels opptreden er helt grei.

Det første spørsmålet fra Bjørnar Moxnes pekte på voldsbruken og plyndringen og spurte om hva utenriksministeren bygde på når hun anser at den israelske marinens håndtering av saken ikke gir grunnlag for protest men ligger innenfor det man må tåle i henhold til internasjonal rett. Utenriksministerens svar 31. august viste bare til svarene til Audun Lysbakken, og hun kom med noen alminneligheter om hva som ligger i en sjøblokade. Hun ga rett og slett blaffen i å svare på det hun ble spurt om.

I sitt neste spørsmål spurte Bjørnar Moxnes helt direkte om utenriksministeren mente at det var akseptabelt og innenfor internasjonal rett at soldatene som oppbringer et skip i internasjonalt farvann, bruker omfattende vold med elektrosjokk og ribbeinsbrudd og plyndring av dem som er om bord. 4. oktober leverte hun noe som lignet et svar på spørsmålet, idet hun sa at «graden og omfanget av maktbruken skal være forholdsmessig, og begrenset til det som er nødvendig for å gjennomføre oppbringelsen». Dermed hadde hun omsider klart å svare noe av det samme som daværende utenriksminister Børge Brende svarte på et spørsmål fra Åsmund Aukrust i juni 2015, da den svensk-norske Marianne var på vei til Gaza men ennå langt fra målet. Men hun sa ikke noe om hvorvidt hun mente at voldsbruken og plyndringen lå innenfor det som er «forholdsmessig» og «nødvendig». Hun mener tydeligvis at vold og plyndring er greit nok og kan anses som «forholdsmessig» voldsbruk mot ikkevoldsfolk om bord på en fredelig gammel fiskebåt.

Selv om hun aldri nedlot seg til å be om informasjon fra dem som var om bord i Kårstein/Al Awda, visste hun om den ekstreme voldsbruken, og gjennom de brevene vi sendte fikk hun mer detaljert informasjon som også omfattet plyndringen. Folkene ved den norske ambassaden i Israel oppførte seg korrekt, og allerede dagen etter kapringen fikk de norske statsborgerne på Kårstein såkalt «konsulær bistand» i fengselet. I den forbindelsen fortalte de ambassadens representanter om hva de hadde opplevd. Men de var tross alt i ufrihet i fengselet, og de var mer eller mindre omtåket av det de hadde gjennomgått, selv om de fikk tydelig fram at noen av dem, spesielt kapteinen, hadde vært utsatt for ekstrem vold. Selvsagt skulle de ha blitt kontaktet etter at de kom hjem som frie mennesker, og brevene deres skulle ha blitt besvart.

Norges bløff i FN om «beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere»

Etter det vi har opplevd, er det et sjokk å lese Regjeringens nettsider om «Menneskerettighets-forkjempere». Der presterer Utenriksdepartementet den uhørte frekkhet å skrive dette:

Beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere er en hovedprioritering i Norges menneske-rettighetspolitikk…..Målet er at arbeidet for å fremme og verne om menneskerettigheter verden over skal kunne utføres uten hindringer og trusler mot liv og helse for menneske-rettighetsforkjempere og deres familier.

Dette er rett og slett blank løgn.

Og tro ikke at vårt tilfelle er enestående. Kristin Foss oppholdt seg fra 3. juli til 30. september i år som menneskerettighetsforsvarer i det okkuperte Palestina, på Vestbredden. Hun har stilt opp i tre måneder for å stille seg side og side med palestinere som opplever de groveste overgrep fra israelske ulovlige bosettere og fra israelske myndigheter som stiller opp til forsvar for disse bosetterne. Palestinernes hus rives, veiforbindelsene deres ødelegges, bøndene angripes når de er ute på markene sine, israelske soldater trener seg på å skyte ungdommer, bolighus blir sprøytet med kloakkvann. Da har altså Kristin Foss stilt opp for å gi støtte til de rammede palestinernes ikke-voldelige demonstrasjoner og protester.

18. august ble Kristin Foss beskutt av israelske soldater. Hun ble beskyldt for å kaste stein, men det foreligger videobevis på at det er løgn. Hun ble skutt i mageområdet med stålkuler med gummibelegg rundt, mens hun sto med hendene i været. Hun ble heldigvis bare lettere skadet. 24. august var hun på nytt et mål for israelske kuler. Hun fikk skader i foten og hadde problemer med å gå etterpå. Hun ble kjørt i ambulanse til sykehuset Rafida i Nablus – en tur som var 14 kilometer lang i stedet for 3 kilometer, fordi veien er stengt for palestinere.

Kristin Foss skrev til Utenriksdepartementet 22. august, og så igjen 5. september. Ingen av brevene er blitt besvart. Igjen var det sånn at ambassaden gjorde det de skulle i form av konsulær bistand, men Utenriksdepartementet og utenriksministeren gir fullstendig blaffen. Hun har ikke en gang fått bekreftelse på at brevene er mottatt. Også i hennes tilfelle skal Utenriksdepartementet visstnok ha bedt Israel om deres versjon av saken.

Dette er altså et mønster: Utenriksministeren og hennes departement svarer ikke på brev, sier ikke ett kritisk ord, kommer ikke med noen form for protest, viser tydelig overfor Israel og resten av verden at dette er en oppførsel som Norge aksepterer. Det i seg selv er rystende. Og at man da på toppen av det hele presterer å framstille seg selv som av verdens beskyttere av menneskerettighetsforkjempere, er en frekkhet så himmelropende at det knapt er til å fatte.

Norges kampanje for å få et sete i Sikkerhetsrådet – en lojal støtte for Israel

Det er nærliggende å se Regjeringens opptreden i sammenheng med den kampanjen som Norge nå fører for å få et sete i Sikkerhetsrådet. Norge har i årevis vært en nær alliert av USA i internasjonal politikk, og det anses sikkert som ønskelig å framstå som en god støttespiller for USAs nåværende president Trump og hans provoserende, ekstremt pro-israelske offensiv. Norge viser at man uten å blunke kaster prinsippene på båten for å la hensynet til venners og alliertes okkupasjoner og overgrep gå først.

Våre internasjonale venner er rystet når vi forteller dem om dette. Freedom Flotilla Coalition er en koalisjon bestående av organisasjoner og kampanjer i en rekke land, der mennesker med ulike livssyn og kulturell bakgrunn – jøder, muslimer, kristne og ateister – går sammen om felles solidaritet med palestinerne, med særlig fokus på Gaza. Vårt nettverk spenner fra New Zealand rundt hele kloden til Hawaii (USA), med aktive organisasjoner og støttespillere i Malaysia, Sør-Afrika. Tunisia, Israel, Tyrkia, Hellas, Italia, Spania, Portugal, Frankrike, Irland, Storbritannia, Belgia, Nederland, Tyskland, Sverige, Norge, Canada, USA og Latin-Amerika – og selvsagt i Palestina og blant palestinere over hele verden.

De ser nå ved selvsyn hvordan Norge opptrer. Vi er skamfulle over Norges rolle, og vi ser det som vår plikt å gjøre dem oppmerksomme på at Norge i Sikkerhetsrådet er det samme som en særdeles lydig og tett samarbeidspartner med Israel og USA, som lojalt vil støtte okkupasjoner og overgrep som deres allierte og venner gjennomfører – til og med bruk av vold og plyndring mot Norges egne statsborgere.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.